Jeg har enda en gang plottet ut en hel historie før jeg har skrevet et eneste ord. Det er andre gang dette har skjedd i hele den tiden jeg ar skrevet, og det er en slik rush-av-inspirasjon-greie som man bare hører om. Forrige gang endte historien opp i et jag gjennom Nord-Europa, denne gangen havner min hovedperson i trøbbel i Spania.
Jul under brua.
Even vagger med hodet. «Nei. Jeg er ikke så veldig glad i jula lenger. Alt som loves blir ikke… jeg mener, det snakkes om barnet som ble født, men det blei vel bare hule løfter, blei det ikke? Så jeg synes det liksom er litt stusselig med jula etter hvert. Og alle vi kjente er forsvinni, og … hør, hva er det vi hører?» Han løfter hodet og ser ut i luften etter en metallisk lyd som gir gjenlyd mot parkeringshuset førti meter lenger bort. Jenny ser skøyeraktig bort på ham. « Nå tuller’u att, Even, det er jo bare lyden fra stasjon'!"
Ballett i beksøm.
Folk liker forskjellige ting. Det er greit nok. Min mening teller ikke for noe, men det er fremdeles min mening. Jeg liker elegant fortalte historier, velskrevne og gjerne med en grad av eskapisme, de kan godt være brutale, men det må fremdeles være realistisk og det må ikke være grotesk til det patologiske. Eller subsidiært patologisk til det groteske. Det må fremdeles fortelles med stil og troverdighet. Og det er akkurat det jeg forsøker å få til med min egen skriving.
Det musikalske som inspirasjon
Jeg har i mange år skrevet låter. Pop, rock, viser, og har hatt et band der jeg har fått spille mange av disse. Låter og låtskriving har sin egen logikk og sin egen dynamikk, men det er ting i det som jeg kan relatere til det å skrive en prosatekst. Poengene på rett plass En … Fortsett Det musikalske som inspirasjon
Driv etter å skrive
Er det vits å fortsette? Hva er egentlig vitsen? Sitte slik og skrive for en skrivebordsskuff eller for noen få venner og kjente? Er ikke det som å være passasjer på et leketog som bare går i sirkler uten å komme noen vei? Men jeg liker å lage historier, skape karakterer, situasjoner, så jeg får … Fortsett Driv etter å skrive
Levende modeller, eller fri fantasi?
Jeg har ingen oppskrift på hvordan jeg lager en karakter, men det er vel gjort ut fra arketyper. Bakgrunn, kjønn, lynne, hentes ut fra hodet mitt og settes sammen til den karakteren jeg ønsker at dette skal være. Det de har til felles, er at de aldri er blåkopier av venner og kjente, det blir feil i hodet mitt.
Fortelling eller – prosalyrikk?
En eller annen, jeg husker ikke lenger hvem - påstod at beskrivelser av omgivelser i en historie ikke er fortelling, men prosalyrikk. Det er mulig å ta alt det vekk og bare ha karakterenes bevegelse langs handlingstrådene igjen, og det er det som er fortellingen, alt det andre er i ytterste konsekvens unødvendig. Det er hva denne personen antydet, og jeg kjente at noe i meg protesterte.
Veien fra ide til ferdig historie II
Hvilke ideer blir faktisk til historier? En nedskrevet tanke som i første omgang kan virke utenfor all logikk, kan et år etter være spiren som starter tankerekken som starter en handling og en historie.
Sci fi og fantasy.
Det som er spennende med fantasy og sci-fi er at man kan lage sitt eget univers, sin egen, alternative virkelighet og gå fullt inn i den som om dette er en faktisk verden. Men det må henge sammen, den indre logikken, den som får kjøretøyer til å være vektløse eller bringe karakterene mellom galakser som om det er en motorvei mellom Oslo og Drammen, den må være troverdig.
Forfatterens lodd – om å fenge leseren
Krimforfatteren må skape en handling der leseren dras inn i problemstillinger og vil ønske å forstå hva som har foregått og hvorfor det har skjedd. I de beste historiene åpnes en Pandoras eske der ingenting er slik det så ut til i begynnelsen. Det er pokker så vanskelig å få til.
Den Upubliserte 